I dag fikk vi svarene på hvorfor det gikk så fryktelig galt med jenta vår.
Jeg har både gruet meg og ventet på denne dagen i lang tid nå, dette er liksom et veiskille...
Nå kan vi ta med oss de svarene vi har fått og gå videre, men kjenner at det er tungt...
Det å sitte inne på det samme undersøkelsesrommet hvor vi tok den siste ultralyden var rart. Jeg husker så godt at jeg lå der så forventningsfull, så jenta mi på ultralydbildet, hørte hjertelyden hennes. Jeg husker overlegen så på meg med glede i øynene når hun sa "i kveld kommer nok babyen deres". Og det gjorde hun...lille jenta mi...
Dagene bare flyr avsted i voldsom fart... mens jeg går i et usedvanlig rolig tempo..
jeg koser meg med å forberede høytiden.. det er godt. Godt å holde på med noe... gjøre noe, sette seg noen mål for hva man skal ha gjort den dagen, den uken...
Vi gleder oss alle sammen til jul, det å være sammen med venner og familie, se de obligatoriske julefilmene, kjøpe julemarsipan og ikke minst ha julebrus på glassflaske fra grans :) Det er jul det...
Selv om hun var en stor del av planene våre denne julen så skal vi gjennomføre høytiden så godt vi bare kan likevel, det er ett viktig mål!
Nå ligger det en febersyk gutt ved siden av meg og er skikkelig pjusk, så jeg får vel krype inn under dyna og synge litt tenker jeg. Det pleier alltid å hjelpe :)
Står et lys i vinduskarmen her nå og skinner så fint til minne om den lille engelen deres - hun, som må være den nydeligste av de alle ♥ Mange, varme tanker går til dere begge - kjenner du det? ;)
SvarSlett