Fantastiske mennesker

I kveld fikk jeg en stor overraskelse som varmet ett mammahjerte så inderlig!
Tenk at det finnes så fantastiske mennesker der ute, mennesker som jeg aldri har "møtt" men som jeg likevel føler meg knyttet til.

Når jeg var kommet 4 uker ut i graviditeten med vesla vår ble jeg medlem av ett nettforum. Her var det mange mammaer som enten skulle få sitt første, andre, tredje eller fjerde lille nurk i oktober 2013. Vi var alle spente, delte erfaringer, bekymringer, sorger og ikke minst gleder.

Da vi mistet veslejenta vår var jeg litt rask med å melde meg ut av forumet, jeg orket ikke å forholde meg til andres glede midt opp i vår ubeskrivelige sorg. I ettertid har jeg vært innom og sett så mange ufattelig søte, små og nydelige babyjenter og gutter. Jeg savner å være en del av dette fellesskapet :)

I kveld etter barnetv gikk jeg opp for å hente posten. Der lå det en pakke til meg?! Ikke klarte jeg å forstå hvem det var som hadde sendt den, hele veien tilbake saumfarte jeg hodet og klarte ikke å koble navnet på avsenderen. Når jeg åpnet opp pakken lå det en smykkeeske, ett par konvolutter og ett nydelig kort med en liten engel på. Tårene kom umiddelbart, noe det ofte gjør når jeg ser englemotiver. Det eneste jeg tenker at dette er til vesla :)  Jeg åpnet kortet og ser at de på forumet har gått sammen om en gave til oss! Jeg blir så utrolig rørt, tårene triller og jeg roper på mannen min. Sammen leser vi kortet som rommer så mye omsorg, varme og godhet.

 Dette diktet traff oss begge rett i hjertet. 

 I kortet står det at de har kjøpt ett smykke med en liten gutt, som er storebror og en liten engel som er vesla. Dette smykket kommer til å ha og har allerede fått en stor betydning for meg. Dette skal få sin faste plass rundt halsen min :) <3 <3 Ungene mine <3 <3

Det var også med ett gavekort på blomster til vesla. Vi skal finne noe flott nå som gravstøtten snart kommer på plass igjen :) Jeg fikk også ett gavekort hos WE2 velvære, det skal nytes ut til fingerspissene! Dette er bare alt for mye!!

Her sitter altså jeg med en gave fra 35 fantastiske mødre som uten tvil har varmet våre hjerter i kveld. Tenk at dere har tenkt på oss og virkelig gjennomført dette! Jeg vet at dere bor spredt rundt i hele landet, takk Stine Marie for at du har laget ett så nydelig kort og for at du har organisert dette!  TUSEN TUSEN TAKK for at dere har husket på vesla mi!!!! Jeg finner ikke ord som kan beskrive det jeg føler akkurat nå.

4 måneder

Gode lille venn...jeg har ikke ord for hva jeg føler akkurat nå. Jeg mangler deg...nettopp deg...

Godismonsteret, kakemonsteret og lekemonsteret rusler stadig rundt omkring på gården og det blir gjerne både to og tre historier om disse hver dag. Derfor synes mammaen at det er riktig så stas å utnytte denne tiden hvor treåringen tror på alt hva mamma sier!

Jeg tok med meg veslegutt ut og viste "sporene" i snøen (bildet ovenfor) og fortalte en ny historie om godismonsteret, for han mister nemlig litt sjokoladepenger på lørdager, da er lommene hans fulle! (Det er jo tross alt godisdag!) Så vi fant ut at det var veldig lurt å følge sporene hans for å se om han kanskje hadde mistet noe. Gleden var stor når vi skimtet noe gull mellom steinene på verandaen! 

Gode nydelige lille gutten min! Jeg kjenner jeg lever når jeg er sammen med deg :)

Noen ganger må man bare..

Endelig har jeg kommet dit hvor jeg kan sitte å pusle med minnealbumet til veslejenta vår. Det har jeg ikke klart tidligere, følelsene blir så voldsomme på en måte...

Vi har også fått bilde av den vakreste lille hånden, som nå står i vinduet i stuen. Selv om det stikker i hjertet mitt hver gang jeg går forbi, så kjenner jeg at det også er viktig. Viktig å kjenne på de følelsene også, det blir kanskje lettere etterhvert.










Det er mange tanker om dagen, timene og dagene flyr. Med små steg utsetter jeg meg for situasjoner som jeg vet blir vanskelige, selv om det tapper meg helt for krefter så kjenner jeg at det er litt godt også. Svømming med storebror var noe som jeg gruet meg ekstra mye til. Jeg kjente pulsen øke når vi står i gangen før vi skulle videre inn i garderobene. "Se mamma, babysetej!" Babysvømming før vår svømmetime, knøttsmå garderober fulle av små babyer. Kroppen spilte ikke på lag. Mest lyst til å snu i døra og komme meg ut, men det var ikke et alternativ. Vi gikk inn i garderoben som med ett virket mye mindre enn vanlig, den eneste plassen for oss var mellom to små babyer, en gutt og ei jente som var på alder med hva veslemor ville vært nå, ca 3 - 4 mnd. Mødrene var så stolte. Autopiloten slo seg på og mekanisk fikk jeg instruert storebror med å ta på seg badeshorts og jeg krysset alt for at han ikke skulle si at"babyen våj ej litt død". Heldigvis gjorde han ikke det. Så tok jeg mot til meg, gikk bort til den ene moren med jentebabyen, kikket på den lille kroppen med den samme bodyen med rosa ugler på som jeg også hadde kjøpt. Jeg kjente en varme i hjertet mitt da jeg så det lille hodet med mørkt hår og kunne med oppriktighet si "For ei nydelig lita jente du har!" uten at tårene kom og uten at jeg kjente det snøre seg i brystet. Det er ikke min jente...
Jeg kjente stoltheten over å ha storebror som etter mye strev hadde klart å "rulle" på seg badeshortsen sin og var virkelig klar for å bade. Etter litt justeringer så var vi klare for å bade.To bløte og varme guttearmer rundt nakken min er bare den beste følelsen. Svømmetimen gikk supert og jeg kjenner at jeg gleder meg til neste time.

11 februar er rett rundt hjørnet og da er det allerede fire måneder siden. Det er rart å tenke på... jeg er så takknemlig for at jeg har gutten min, mannen min og det vi tre har sammen. Jeg kunne ikke vært de foruten...